Det er en regnfull torsdag, og skoene sitter godt fast i gjørma når vi hopper av motorsyklene og går inn mellom trærne i den sørlige provinsen Tien Giang for å besøke lånekunder i mikrokredittprogrammet. Her består husene for det meste av ett rom, der veggene er laget av flettet bambus, og taket er av blikk og jordgulv. I dette rommet både arbeider, spiser og sover en hel familie.

I et av husene sitter en eldre kvinne og fletter kurver av siv. Mens hun jobber på en ny kurv, forteller hun at det tar henne en hel dag å lage en eneste kurv, og for dette arbeidet tjener hun ikke mer enn i underkant fem norske kroner.

I et annet hjem har en kvinne lånt nok til å kjøpe en gris og har startet grise-oppdrett. Mannen hennes driver en liten ”mobil isbar”, han har med seg en fryseboks med is bakpå sykkelen sin. Han høvler opp is i en kopp og heller over fargerike fruktjuicer. Og vips, en leskende slush!
Mikrolånene gjør det altså mulig for familien å øke inntekten. De tjener allikevel ikke mer enn at de akkurat greier seg, men det er ingenting å si på gjestfriheten. I hver eneste husstand får vi sitteplasser og servert varm te,  her deler man på det man har!

 

Tilpasset yrkesopplæring

Videre dro vi for å besøke Ressurssenteret i Vinh Long for barn med ulike funksjonshemninger og ekstra behov. Her blir vi presentert for en gruppe elever i dyp konsentrasjon. De bruker både plasthender og hverandre som prøvekaniner. Her lærer de neglepleie!
Dette er oppstarten på en ny ordning, et yrkesrettet opplæringsprogram innen neglepleie. Lærerne tilpasser undervisningen og gjør det mulig for elevene å få seg et yrke og stå for egen inntekt.

Dette skaper ny arbeidskraft som gagner samfunnet de bor i. Ikke minst er dette en ordning som gir studentene mulighet til å kunne bidra, både som menneske og som en del av et fellesskap.

Vellykket integrering

Vi avsluttet med å besøke Truong Khanh Nguyen på hans nærmiljøskole, Tan Long Hoi. Dette er en vanlig skole, som er en del av inkluderende undervisning. Her følger Troung undervisningen sammen med resten av klassen, og når klokka ringer, er medelevene gode på å hjelpe ham ut i skolegården og inkludere ham i leken. Her er det nemlig ingen hjelpelærer, men klassekamerater som sørger for å hjelpe Troung med det han ikke har mulighet til å gjøre selv. På denne måten blir han en del av klassen, samtidig som elevene rundt ham lærer å forholde seg til og gi rom for mennesker med ulike behov.